Høvding Seattle

I løpet av 1800-tallet ble to tredjedeler av indianerne i Nord-Amerika myrdet, og samtidig ble bison-stammen på 60 millioner dyr fullstendig utryddet. I 1854 holdt høvding Seattle sin berømte tale for den nyvalgte, amerikanske presidenten Franklin Pierce. Talen er en hyllest til jorden, vannet og luften, til mennesket og alt som lever. Den er også en forutsigelse om katastrofen som venter når den hvite mann overtar landet. Talen ble holdt da nedslaktingen av indianerne fortsatt pågikk. Hele stammer var utryddet. Boplassene under de frodige bartrærne, elvene der laksen sprang, prærien var stenket i blod, mens hvite nybyggere rykket fram. Indianernes områder på amerikas nordvest-kyst, var erobret. President Pierce tilbød å kjøpe indianernes jord, og sikre dem fred i et reservat. Høvding Seattles tale er et klart svar på dette tilbudet.

Til ettertanke ble 350 indianere drept (blant dem 200 kvinner og barn) ved Wounded Knee i 1890, og dette markerte slutten på indianerkrigene. I dag utgjør indianerne bare en halv prosent av befolkning i høvding Seattles land, som vi i dag kjenner som staten Washington.

seattle3

HØVDING SEATTLES TALE
«Den store høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land. Den store høvding forsikrer oss også om sitt vennskap og sin godvilje. Dette er vennlig av ham, ettersom vi vet at han ikke trenger vårt vennskap. Men vi vil tenke over ditt tilbud, ettersom vi vet at hvis vi ikke gjør det, da vil den hvite mann komme med våpen og ta vårt land. Den store høvding i Washington kan stole på det høvding Seathl sier, like sikkert som våre hvite brødre kan stole på årstidenes vekslinger. Mine ord er som stjernene – de blekner ikke.

Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorden? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss? Vi bestemmer bare i vår tid. Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver eneste skinnende barnål, hver sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger, hver eneste lysning og alle de summende insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet. Saften som strømmer i trærne er den røde manns erindringer.

Dine døde slutter å elske deg og sitt hjemland så snart de kommer gjennom gravens port og vandrer forbi stjernene. De blir snart glemt og kommer aldri tilbake. Våre døde glemmer aldri den vakre verden som gav dem eksistens. Vi er en del av jorden, og den er en del av oss. De duftende blomster er våre søstre. Hjorten, hesten, den store ørn – de er våre brødre. Fjellene, saften i gresset, ponniens kroppsvarme og menneskets – alt tilhører den samme familie.
Så når den store høvding i Washington gir til kjenne at han vil kjøpe vårt land, krever han mye av oss. Den store høvding lar oss få vite at han vil skaffe oss et sted hvor vi kan leve trygt for oss selv. Han skal være vår far, og vi skal være hans barn. Men snart vil den hvite mann oversvømme landet som de elvene som strømmer i kløftene etter uventet regn. Nei, vi er ikke av samme slekt. Våre barn leker ikke sammen, og våre gamle forteller ikke de samme historier.

Vi skal overveie deres tilbud om å kjøpe vårt land. Men det vil ikke bli lett. For dette land er hellig for oss. Det glitrende vannet i elver og bekker er ikke bare vann, men våre forfedres blod. Hvis vi selger jorden til dere, må dere huske at den er hellig, og dere må lære deres barn at den er hellig, og at hver gåtefull gjenspeiling i blanke vannflater forteller om begivenheter og erindringer i mitt folks liv. Vannets brus er min fars og mine forfedres stemmer. Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til våre barn. Hvis vi selger vårt land til dere, må dere huske og også lære deres barn at elvene er våre brødre – og deres. Fra da av må dere vise omsorg for elvene som for enhver annen bror.

Den røde mann har alltid trukket seg tilbake når den hvite mann nærmet seg, som morgentåken trekker seg tilbake for morgensolen. Men for oss er våre forfedres aske hellig, og deres hvileplass er innvidd grunn. Vi vet at den hvite mann ikke forstår våre skikker. Det ene stykke jord er for ham likt det andre. For han er en fremmed som kommer om natten og røver fra landet alt han trenger. Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han har pint den ut, drar han videre. Han etterlater seg sine fedres graver, men det tynger ikke hans samvittighet. Han røver jorden fra sine barn. Fedrenes graver og barns fødselsrett blir glemt. Han behandler sin mor, jorden, og sin bror, himmelen, som ting man kjøper, plyndrer, selger som kveg eller glinsende perler. Hans grådighet vil en dag oppsluke jorden og etterlate kun en ørken.

Våre skikker er andre enn deres. Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne. Men kanskje er det fordi den røde mann er en villmann som intet forstår? Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer. Ikke noe sted der man kan høre løvet sprette om våren eller raslingen i insektvinger. Larmen i byene er en hån mot mitt øre. Og hva er livet verdt hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskens samtale ved en dam om natten? Indianeren foretrekker vindens milde hvisking over vannspeilet og selve lukten av vinden, renset av middagsregnet og med en duft av furu.

Luften er dyrebar for den røde mann. For alt levende ånder i den samme luft – dyrene, trærne, mennesket. Den hvite mann synes ikke å bry seg om den luft han puster i. Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Men hvis vi avstår fra vårt land, må dere huske at for oss er luften en kjær venn, at luften deler sin ånd med alt levende. Vinden som gav våre forfedre deres første åndedrag, mottok også deres siste sukk. Og vinden vil også skjenke våre barn livets ånd. Hvis jeg bestemmer meg for å akseptere, vil jeg stille en betingelse. Den hvite mann må behandle dyrene som om de var hans brødre. Jeg er en villmann, og forstår ikke at noe annet kan være riktig. Jeg har sett tusenvis av bison ligge råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt dem fra toget. Jeg er en villmann, og forstår ikke hvordan den rykende jernhesten kan være mer verdifull enn bisonen, som vi indianere dreper bare for å oppholde vårt eget liv.

Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyr var borte, ville mennesket dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyrene, vil også ramme mennesket. Alt henger sammen. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner.
Dere må lære deres barn at jorden under deres føtter er våre forfedres aske. For at de skal respektere jorden, må deres barn vite at jorden er beriket med forfedrenes sjeler. Lær deres barn det vi har lært våre barn, at jorden er vår mor. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner. Hvis mennesket spytter på jorden, spytter det på seg selv.

Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv. Ditt forslag virker rimelig, og jeg tror at mitt folk vil godta det og trekke seg tilbake til det reservatet du tilbyr dem. Der kan vi bo i atskilt fred. Det betyr ikke meget hvor vi tilbringer våre dager. Det blir ikke mange av dem. Våre barn så sine fedre ydmyket og beseiret. Våre krigere ble gjort til skamme – deres dager er uvirksomme, og de forgifter sine kropper med søt mat og sterke drikker. Noen flere måner, noen flere vintrer – og ikke en eneste etterkommer av de mektige skarer som en gang streifet over dette veldige land eller bodde i lykkelige hjem, beskyttet av den Store Ånd, vil være tilbake og sørge over gravene til et folk som en gang var mektigere og mer forhåpningsfullt enn ditt. Men hvorfor skulle jeg sørge over mitt folks ubetimelige skjebne? Stamme følger stamme, og nasjon følger nasjon, som bølger på vannet. 

Gud ga dere herredømme over dyrene, skogene og den røde mann – av grunner vi ikke forstår. Kanskje ville vi forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer, hvis vi visste hvilke håp han bringer videre til sine barn i de lange vinterkvelder, hvilke fremtidsvyer han skjenker deres sinn for at de skal kunne forme sine ønsker for morgendagen. Men vi er villmenn. De hvite manns drømmer er skjult for oss. Og fordi de er skjult, må vi velge vår egen vei. For vi verdsetter det enkelte menneskes rett til å leve slik det ønsker. Men når den siste røde mann er borte, og minnet om ham bare er som skyggen av en sky som glir over prærien, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skoger. For vi elsker landet som den nyfødte elsker sin mors hjerteslag. Hvis vi selger vårt land, så elsk det som vi har elsket det, vern om det som vi har vernet om det. Glem aldri hvordan landet var da du overtok det. Og med all din styrke, all din makt og hele ditt hjerte – bevar det for dine barn og elske det som Gud elsker oss alle.

En ting vet vi som også den hvite mann kanskje vil oppdage en gang. Vår gud er den samme gud. Du tror kanskje du kan eie ham på samme måte som du ønsker å eie vårt land. Men det kan du ikke. Han er menneskenes gud. Og han har like mye hjertelag for den røde mann som for den hvite. Jorden er dyrebar for ham. Og å skade jorden er å vise forakt for jordens skaper. Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer helt sikkert, for selv den hvite mann, hvis Gud vandret og talte med ham som venn til venn, kan ikke utelukkes fra den felles skjebne. Kanskje kan vi bli brødre tross alt. Vi får se…

Fortsett å forurense din egen seng, og du vil en natt bli kvalt i ditt eget avfall. Når alle bisoner er slaktet og alle villhester temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske og de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende kvinner.

Hvor er da villmarkene?
Borte.
Hvor er ørnene?
Borte.
Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse.»

 

 

Mor Teresa

 Mor Teresa 1910 – 1997

Mor Teresa var ingen systematisk skribent, hun var alltid mer opptatt av å handle enn å analysere. Hun var ingen «orginal» eller nyskapende tenker. Hun tenkte tvert om tanker vi alle kjenner, de er vår barnelærdom. Forskjellen var bare at hun torde å leve dem ut, hver enkelt av sine dager, hele sitt liv. Mor Teresa var noe så sjeldent som en praktisk mystiker: Et menneske som ikke bare har en visjon, men som hvileløst omsetter den i handling.

Mor Teresa har mottatt mange bemerkelser og utmerkelser opp gjennom årene, og noen kan nevnes som: Pave Johannes XXIIIS fredspris i 1971, samme år mottok hun også Kennedyprisen. 1972 Nehruprisen, 1973 Templetonprisen, 1975 Den internasjonale Albert Schweitzer prisen, 1979 Nobels Ferdspris og samme året mottok hun Balkanprisen. 1980 Indias høyeste sivile utmerkelse, 1981 mottok hun Haitis Legion d`Honneur pris, 1985 United States Prsidental Medals Of Freedom, 1984 Congressional Gold Medal og i 1996 ble Mor Teresa Æresborger i Amerikas forente stater.

madre_teresa_calcutta

Mor Teresa av Calcutta, født Agnes Gonxhe Bojaxhiu 27. august 1910 i Jugoslavia av albanske foreldre. Som trettenåring fikk hun sitt nonnekall, og sluttet seg til Loreto-ordenen fem år senere. Etter utdanning i Irland ble hun sendt til Nord-India, der hun som novise valgte navnet Teresa. Etter en slitsom tid med økende flyktningestrømmer og hungernød, fikk Mor Teresa et nytt kall – hun fikk beskjed om å forlate klosteret og finne sin plass blant de fattige utenfor. Slik ble hun en av grunnleggerne av Missionaries of Charity, som er en katolsk orden som arbeidet blant de fattige i Calcutta, og mange andre steder i verden. Mor Teresa fikk sin tittel som «Moder» som er et vanlig navn for den som leder en søsterkommunitet. Mor Teresas forklaring på og egenbeskrivelse av kongressen var at de skulle arbeide for de sultne, nakne, de hjemløse, de blinde, de spedalske og for alle som følte seg uelsket, utstøtt og som var en «byrde» for samfunnet. I 1965 fikk hun Paul VI’s tillatelse til å spre ordenen til andre land. 13. mars 1997 gikk hun av som leder for ordenen etter lenger tids sykdom. Bare ni dager etter hennes 87 års fødselsdag, døde hun, 5. september 1997.

 

Her kan du lese noen av hennes visdomsord:

”La oss være åpne for at Gud kan bruke oss. La oss gi kjærligheten mulighet til å fungere.”

”De fattige trenger ikke medlidenhet.  De trenger en kjærlighet som forstår og handler.”

”La Guds nåde arbeide ved å ta i mot hans gave.”

”Vi er medarbeidere, ikke i en orden, men i Jesu følge.”

Denne teksten benyttes ofte under meditasjoner:
”Kristus alene er veien å vandre. Han er sannheten som skal sies, han er livet som skal leves, han er kjærligheten som skal elskes.”

”Vi er kostelige for Gud. Gjennom bønn forstår vi hans kjærlighet”

”Vi lærer Gud å kjenne gjennom bønnen, før vi gjenkjenner ham i den fattiges sønderknuste skikkelse.”

”Uten at vi blir som barn igjen, kan vi ikke lære å be, kan vi ikke gripe himmelen, kan vi ikke se Gud.»

”Elsk hverandre, som jeg har elsket dere.”  

Mor Teresa siterte ofte og med stor glede fra Johannes skriftene.
Og dette var et av de utvalgte hun ofte brukte:

”Jesus sa – Elsk hverandre. Han sa ikke: Dere skal elske hele verden.
Han sa: – Elsk hverandre, her og nå – bror, nabo, ektemann, hustru, barn og gamle.
Det er lettere å gi en kopp ris for å stille sulten i et fremmed land, enn å lindre ensomheten og smerte for den nabo ingen holder av. Lukk kjærligheten inn i ditt hjem, for det er der den innbyrdes kjærlighet skal stå sin prøve.”

___

«Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.
Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.
Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender.
Fortsett med suksessen likevel.
Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.
Det du har brukt år på å oppnå, kan andre rive over natten.
Bygg likevel.
Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre blir sjalu.
Vær lykkelig likevel.
Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.
Gi verden det beste du har, og det blir kanskje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.
I siste instans er alt bare en sak mellom deg og Gud.
Det har aldri vært en sak mellom deg og de andre.»
”Når vi ikke eier noe, er vi i stand til å gi alt.”
”Gjør ditt hjem til et kraftfelt. Kjærligheten må begynne der du bor.”

 

 

Frans av Assisi

Frans av Assisi – 1182 – 1226

Den Hellige Frans av Assisi ble født i 1182 i Assisi i Umbria, Italia. Hans døpenavn skal være Giovanni, og hans dåp fant sted i katedralen i San Rufino. Det kommer også frem av historien en uenighet om hans egentlige fødested og flere alternativer er påstått, men alle befinner seg i samme området.

Hans far var i Frankrike da sønnen ble født, og hans døpenavn Giovanni ønsket hans far å forandre. Ønsket navn ble Francesco, og grunnen for dette var at Francesco sin mor kom fra Provence og fordi hans far var i Frankrike da han ble født. Så slik ble navnet til. Francesco var et øyeblikkets barn, og hadde som mål å å få en karriere som ridder og trubadur.

200px-giorgione_006

 1182 – 1226

Som tyveåring ble han sendt ut i krig, hvor han ble tatt til fange og utviklet en langvarig sykdom. Da han frisknet til etter et år i sengen, la han på nytt ut i krig. Historien forteller at Frans på veien møtte en fattig mann som han følte stor medlidenhet for, og byttet sine vakre klær med mannen. Da han kom fram til første overnattingssted, ble han svært syk og fikk et kall om å reise tilbake til sin hjemby Assisi, der han skulle få nærmere instrukser om hva han skulle bruke livet sitt på. Det kom faren for øret at sønnen hans pleiet spedalske og andre syke, og han stilte krav til at han skulle komme hjem, ellers ville han gjøre ham arveløs. Frans sa fra seg arven sin og viet resten av livet sitt til de fattige.

I 1228, to år etter hans død ble han hedret som en helgen. En helgen er i kristen tradisjon (untatt de reformerte kirker) en person som har viet og levd et så vellykket liv i Kristis etterfølgelse, at kirken offisielt kan slå fast at det ikke lenger er han eller henne som har levd, men Kristus som levde i han eller henne. Kort fortalt betyr det at det er Kristus man ærer i helgener. Frans av Assisi forkynte for folket om Jesu liv og budskap, og han ofret seg for fattige og syke. Frans’ minnedag er 4. oktober, og den er også avmerket på den norske primstaven.

 

Utdrag av Frans sine ord:
Frans av Assisi, -Formaningen nr 27-
Hvor der er kjærlighet og visdom,
der er ingen frykt og uvitenhet.
Hvor der er tålmodighet og ydmykhet,
der er ingen vrede og ingen opprørthet.
Hvor der er fattigdom med glede,
der er intet begjær og ingen ustadighet.
Hvor der er ro og besinnelse,  
der er ingen bekymring.
Hvor der er frykt for Herren,
for å vokte hans hus,
der kan fienden ikke finne noe sted å trenge seg inn.
Hvor der er barmhjertighet og varsomhet,
der er ingen kravstorhet og ingen forherdelse.

_____

FREDSBØNNEN
Herre, gjør meg til et redskap for din fred.
Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet hersker,
tro der tvilen råder, håp hvor der er angst og nød.
Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått,
å skape enighet der det er strid, å spre lys hvor der er mørke,
å bringe glede der sorgen tynger.
Mester, hjelp meg å søke,
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske.
For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv blir tilgitt,
ved å miste vårt liv at vi vinner det.
Og det er ved å dø at vi oppstår til evig liv.
_____

Gjør oss verdige, Herre,
til å tjene våre medmennesker,
som over hele jorden lever og dør i fattigdom.
Gi dem, gjennom våre hender,
i dag deres daglige brød,
og gjennom vår forståelse,
kjærlighet, glede og fred.

____

Ydmykhet fremmer enhet,
enhet fremmer fred.